litjhesten

Et kort opphold i Oslo, og på gamle kjente stier i Østmarka

Der fant jeg blåveisen inn mellom hvitveisen! En av de riktig fiiine blomstene!

På alle mulig måter var det tidlig vår i Oslo (litt kaldt og etterhvert litt regn), og det var godt å komme innenfor Mortensrud kirke (en av de aller fineste kirkene jeg har besøkt!). Der var det kveldsgudstjeneste med Dylan musikk, Atle var solist og Randi fløytist, takk for det! Venner jeg gjerne skulle ha prata lenge med, men det må bli en annen gang. Turen skulle gå videre.

Med kjapp metoden kom jeg dit det ikke lenger er vår, men høysommer. Det ligna nesten på høst fordi det var så tørt. Det er mye som ikke er som det skulle ha vært i Spania nå. Det er veldig spennende å følge med hvordan det går.  Jeg velger å tro at det nytter litt at vi drar å besøker disse landene, handler og spiser litt. 

Min mann og jeg måtte ha vår faste fjelltur, denne gang på selveste 17.mai! 

Så var det hjemtur. 14 dager nesten uten nyheter fra Norge. Når det gjaldt rettsaken så var det kun en ting jeg hadde hørt om og det var han som kasta sko...så flott! Endelig en som kan gi uttrykk for sin fortvilelse. Det er ikke nok med blomstertog og fine ord om å gå videre. Noen må jo behøve andre uttryksmåter? Vi kan si mye om andre kulturer på godt og vondt, men vår "høyt" utviklet kultur har mista noe på vegen, tror jeg. Og det er fantastisk og "ta en tur" og få oppleve noe annet. 

Så var det "kjappvegen"  hjem og med musikk på øret og slik utsikt, da er jeg i "flyt-sonen".

"Sentiero degli dei" Gudestien

Nå stjeler jeg et uttrykk  som passer så godt for den uka jeg hadde i Italia." Egentlig var "La dolce vita"  en Italiensk film fra 1960 om en mannlig paparazzi journalist som  søkte glede og kjærlighet i løpet av ei uke i Roma. Det er ikke akkurat mitt "la dolce vita". Jeg landa i Roma ja, men drog rett sørover sammen med 16 personer. Olivenreiser hadde ved hjelp av to guider lagt opp ei uke med flotte opplevelser sør for Napoli, i og rundt Sorrento. Dette er et tips til eventuelle lesere som kan glede seg over flott og frodig natur (i mai er det vakkert!), god mat og drikke, en lyst til å bruke litt av alle musklene i kroppen, ikke minst de i beina og masse informasjon om områdene vi beveget oss i. I tillegg fikk jeg gleden av å vandre og være sammen med, for meg ei totalt ukjent gruppe mennesker.  Så forskjellige og med så masse levd liv som jeg fikk ta del i var spennende. De eldste, og som det viste seg etter ei uke de sprekeste, var passert 70. Mye blir delt når man blir sliten, trett, sulten eller opplever utsikt, landskap og byer som er helt utrolig. Festen vi hadde sammen med en fantastisk god lunsj etter en lang marsj var et av mange høydepunkt. Jeg gleder meg til jeg få lagt til et bilde på denne bloggen, men det blir vanskelig å velge hvilket! Nå har jeg valgt...

Ned mot Positano

Utsikt mot Napoli, Vesuv og Pompei

"Det var på Capri jeg så henne..."

Denne dagen ble det alene tur til Procida i stede for tur med gruppen til Pompei (jeg har tidligere vært i Pompei med min mann).

Nå skjønner dere kanskje litt bedre hvorfor jeg er så begeistret...

Svartåsrunden er nesten snøfri, en liten smak av sommervarme, hvitveis på bordet, tulipanene på veg og kaffe på trappa til naboen. Litjveita og kjæresten var på besøk og hadde fokus på fest og forventninger og i dag leverte jeg første del av eksamensoppgaven, altså en god start på mai!

Denne helga har vært god på en annen måte også, ja det har vært veldig godt å være helt fri AAB! Likevel kommer tankene og jeg begynner å undres på hva denne saken gjør med meg og mange andre når vi over så lang tid får høre og delvis se alle opplevelsene/hendelsene beskrevet i detalj hva ondskapen kan resultere i. Jeg kjenner på hvor vanskelig det er å formulere de "riktige" ordene og tenke de "riktige" tankene og for all del ikke si eller tenke noe som kan ligne på det ABB sier. "Det er de rare små øyeblikkene, øyeblikkene der ABB fremstår som noe annet enn et monster".  Jeg tror det er mange som kan kjenne på noen likheter, han er tross alt et menneske. Han smiler, kanskje på feil sted, han tenker, han reagerer på "uriktige" observasjoner, han blir irritert når noen ikke forstår eller tolker han feil, han er grundig og gjennomtenkt, han har en "ideologi" . Etter å ha lest en rapport av K.Schau i Morgenbladet nr.16 fikk jeg ordene  jeg selv ikke finner. Likt utgangspunkt kan ende så ulikt, og som Schau sier; "For meg ville det vært en ventil. For ham, bensin på bålet ". La oss snakke om det slik Schau våger å gjøre, så ingen, spesielt de unge/ungdommer, går rundt og er redd for sine egne tanker og ideer.

Når jeg så været i dag og meldingene for de nærmeste dagene, kan jeg vel ta avskjed med vinteren som enda ligger synlig i hagen? For å markere nettopp det håpet hengte jeg opp en fin blomstergave ved døra som var "en pose" med stemor. Til helga tror jeg det blir avskjed med skisessongen. Strak etter at jeg tok avskjed med min svarte Modus i dag, erstattet jeg den med en helt ny hvit bil. I kveld ble det avskjed med et styreverv som jeg har "styra" med de siste 6 årene, det vil jeg  huske som ei fin og lærerik tid og det var en tillitserklæring å få være med. I morgen blir det avskjed med trivelige medstudenter og flinke lærere ved Hint, nå er det "bare" eksamen igjen. Det ble også avskjed med ei utfordrende og spennende veiledningsgruppe denne uka som jeg og en medstudent har jobbet med i vår. Min mann kommer til å ta avskjed med noe i morgen, noe han har sett frem til leeenge. Jeg ønsker han lykke til!

Avskjeder kan være noe trist og dramatisk, men for meg ble denne ukas avskjeder starten på noe nytt, noe spennende, noe med liv og håp i!

 I dag når rettsaken starta kunne jeg forlate hus, tv og radio. Jeg valgte istede oppsummeringene i kveld og jeg vet det kommer mange, ja svært mange oppsummeringer i løpet av ti ukene denne rettsaken skal foregå. Jeg hadde ikke lyst på detaljer om de grusomme hendelsene som skjedde ved regjeringsbygget og på Utøya. Er det feigt? 

Det ble en vårtur med kamera istede og en påminnelse om at jo da våren kommer nok. Jeg fotograferte lekestuer og her er noen av de røde som jeg fant. Det skal bli mange flere, for det ble en koselig tur!

Etter at jeg nøt solnedgangen fra arbeidsplassen min i går kveld, trakk jeg inn i TV kroken og slengte meg i sofaen. Jeg skulle få med meg debatten på NRK1 om rettsaken som starter på mandag. Her og nå skriver jeg ikke mere om den, det blir nok av dager...

men jeg holdt stand i sofaen, i kveld skulle jeg se på Lydverket. Vinni var gjest og fremførte sin siste rap/sang/låt. Etter "Hver gang vi møtes" har jeg som mange andre fått øya/øra opp for den "gutten". Som han selv sa opplever han nå å bli stoppa på gata av "gamle kjærringer". Jeg skjønner det, jeg hører til den kategorien og har også, kanskje, gjort det om han har gått på mi gate. Vinni har levd et liv som ikke er noe å skryte av og han har et språk som er litt tøft for gamle kjærringer men likevel... bak /under dette er et hjerte og sterke følelser som kom frem i hans siste låt ...."halve meg er borte, nå har jeg bare skammen..." Han har opplevd et samlivsbrudd, en sorg/krise det ikke gis blomster til. Bare det å synge om/bruke ordet skam er tøft, veldig tøft, men han er utrolig ærlig!

På skrivepulten min ligger ei bok "Skammens spor", jeg skal nemlig på kurs med tema "Skam" neste fredag og det er en av grunnene til at jeg leser slikt stoff.  Jeg var derfor veldig opptatt av å høre hva Vinni ville formidle. Som det står i boka; "Å føle skam er skamfult og derfor ofte språkløst. Det handler om følelsen av å ville gjemme seg og forsvinne-lydløst og usynlig." Det uutsigelige i skamfølelsen, følelsen av ukontrollerbar blottstillelse, å være mindreverdig, skitten, svak, lytefull, foraktelig, forgiftet, utstøtt og uelskelig er følelser vi helst vil slippe å forholde oss til og dermed ikke språkliggjør". Skal vi arbeide for slippe fri fra skammen må vi identifisere den, sette ord på det,  bare ideen om det er pinlig for de fleste av oss. Tusen takk til Vinni som orker å være så ærlig, åpen og direkte. Han har gode muligheter til å bli enda "større", og etterhvert fri..og som han selv sier i låten, "en mann". 

Nå har jeg hatt en laaaang skrivepause. Ble litt usikker...ja, på hva jeg kunne skrive og hva jeg ikke kunne skrive. Jeg likte ikke denne tvilen, for jeg hadde et ønske om å skrive det JEG ville da jeg opprettet denne bloggen. I dag var det ei norsk dame som fikk Nordisk litteratur pris. Hun ble spurt om hvem hun tenkte på når hun skrev. Hun hadde egentlig ingen spesielle hun kunne trekke frem....men kan vi skrive og mene noe høyt uten å tenke på noen??? Tenk å være så fri!

Når jeg satt ute i solen i dag, for det var det jeg gjorde, leste jeg blant mye mere, et intervju med Per Arne Dahl. Han ble spurt om hvem han tenkte på når han kommuniserte. Han svarte at tidligere tenkte han på sin svigermor og svigerfar, senere ble det hans barn. Jeg tenker på forskjellige, og noen ganger gir det meg stor frimodighet, andre ganger aner jeg ikke hvordan jeg skal formulere meg fordi jeg ikke vet hvordan de eller dem reagerer på det jeg skriver, og som nå har det brakt meg til taushet. Jeg liker det ikke for det gjør godt å skrive, og jeg skriver mest for min egen del. Får jeg hyggelige kommentarer, kjenner jeg på overskudd og lyst. Får jeg kritiske kommentarer tenner det meg eller gjør meg usikker, alt etter hvem og hvor det kommer fra. Hører jeg ingenting, som er det mest vanlige, så later jeg som jeg er alene der ute på nettet og lar meg inspirere av det jeg tenker, leser, hører og ser. I kveld skal jeg tro at jeg er alene, for det er det jeg er, laaangt fra kjentfolk, og da skriver jeg med stor frimodighet om været...

I går var det slik for meg;

I dag vannet jeg appelsintreet mitt. På nyhetene så jeg at hjemme behøvdes ingen vanning! Det nærmer seg påske og håpet mitt var jo å få familiepåske med snø, sol og ski. Akkurat nå ser det ikke slik ut. Håper på en familiepåske om ikke annet! 

Om de unge som bor i Oslo velger å ta med seg ski når de drar tviler jeg på...men noen er alltid optimister.

Det er så masse "småting" jeg har lyst til å skrive om, men så blir det liksom ikke prioritert. De siste dagene har det vært mange slike små opplevelser som egentlig er hverdagen og hverdagen er jo en stor del av livet mitt! Torsdag hadde jeg søskenbarntreff, har du anledning så inviter til det, kjempehyggelig! Vi planlegger familietreff til sommeren.

 Fredag var jeg farmor og slike dager vil jeg iallefall huske tilbake på som viktige dager. Nå kan den luksusen det er å ha slike dager føles litt vanskelig, fordi jeg burde (legg merke til ordet; burde) egentlig ikke ha tid..! 

 Lørdag var vær og føre utmerket for en skitur, det manglet bare litt nysnø! Ønske om nysøen var ikke bare for enda bedre skiføre, men det blir så vakkert med den hvite snøen og den skjuler så mye! Løypa starta (og slutta)  i hundenes utedo! Det så ikke ut, til og med der jeg skal betale parkeringsavgift måtte jeg passe så jeg ikke trødde rett i "suppa". Det er ikke hundene min mildt sagt sterke irritasjon går utover, det er hundeeierne! Må det være slik? Jeg tok turen i dag igjen, og det var enda ikke kommet nysnø. Heldigvis så ser det mye bedre ut lengre ut i løypa, ja det er direkta nydelig på en dag som denne med sol og hvit snø.

Godt å blåse ut litt, men så blir jeg klar for å rose, og denne gangen TV2 for et hyggelig lørdags-program som heter "Hver gang vi møtes". Syv musikere/sangere synger hverandres sanger på sin måte, den var veldig fint.

(Håper det blir greit å legge dette bildet inn på bloggen, jeg skal jo egentlig spørre alle først, men se hvor kjekke og unge vi ser ut til tross for at dette er fra en blå-tur til Inderøya for å feire en 50års dag. Nå er det bare en 50års feiring igjen....:)

Søndagkveld, som så mange andre søndagskvelder, treftes vi åtte og det er noe vi har holdt på med i 22 år, fra dengang vi alle hadde små barn (vi har 14 tilsammen). Pappan til ei av oss, som skulle hjelpe oss til å ta idretsmerke (en av mange aktivter vi har gjort sammen)  kalte oss Hosianna. Det er fordi vi er ei bibelgruppe som foruten å snakke om vår tro også tar hverdagene på alvor. En av de første bøkene vi jobbet oss gjennom var; "Sammen i kjærlighet". Ei bok som er et "bidrag til hverdagsmennesker som lengter etter liv, nærhet og ekte fellesskap" og  "et realt håndtrykk til menn og kvinner som ønsker å leve godt sammen, men som ofte strever med å få dette til". Denne gruppa kunne jeg egentlig ha snakket masse om, for det er få, foruten familien, jeg møter så jevnt som disse. Vi har alltid en ny avtale.

I kveld ble det en lang og trivelig prat med yngstejenta, også en av de gode hverdagsaktivitetene! Vi måtte jo prate, ganske mye egentlig, om hennes planer for sommeren..nemlig bryllup! En lang prat og det ble kveld..og mannen kom heim oppglødet og fornøyd etter sangøvelse med "guttegjengen". Så er det slutt på enda en hverdag.....        god natt!

Omsorg; "Å tenke med hjerte" , "det å sørge for" eller  som mr. K.E. Løgstrup sier; "Å ha den andres liv i sine hender". Omsorg begynner med O, og tegner vi stråler utfra den, blir det ei sol! Sola fjerner mørket, gir oss lys, varme, håp og liv! Så bra! ..men sola kan gi skygger, får vi for mye sol kan den gi oss frysninger, noen steder tørker den inn livsgrunnlaget og tar håpet om en fremtid og den kan ta liv. Ikke så bra...

Hva vil jeg frem til? Jo, jeg mener omsorg også kan ha sine mindre gode sider. Det ligger mye forventninger i omsorg. Vi er alle i en rolle hvor det forventes/er naturlig/ønskelig å gi omsorg. Jeg er f.eks. datter, kone, søster, mor, bestemor, nabo, venninne, hverdagsmenneske og ikke minst sykepleier. En som gir omsorg har makt og kan kontrollere den som blir gitt omsorg. Omsorgspersonens verdi ligger i å gi omsorg..det er godt og viktig for han å få gi omsorg. En slik omsorgsperson kan også bli brukt, kanskje til og med misbrukt fordi andre vet at å gi omsorg er viktig for denne personen. Omsorgspersoner kan også, naturlig nok, forvente noe igjen for å ha gitt omsorg. Da setter de omsorgsmottaker i et avhengighets forhold som slettes ikke alltid behøver å være godt. 

Jeg har sett, kjenner, har opplevd og jobbet med mange omsorgspersoner.  Kanskje er det grunnen til at jeg har kommet dit at jeg kan ikke beskrive meg selv som en omsorgsperson. Mine forventninger og krav til meg selv som sykepleier/omsorgsperson kan jeg ikke oppfylle og derfor har jeg slutta som sykepleier. 

Her forleden dag kjørte jeg min 86 år gamle far til en røntgenundersøkelse. Han er ikke så sterk i føttene lenger, men tar sine små gåturer for å holde de ved like. Jeg parkerte utenfor bygget og lot far gå på egen hånd inn. Noen steder var det glatt og han måtte være oppmerksom på hvor han gikk. Vel inne satte jeg meg ned og lot han gå til skranken for å melde seg, få informasjon om hvor han skulle gå og betale for tjenesten. Han var litt krokete i beina, men det gikk bra. Han småprata med de i skranken og var tydelig i godt humør, det er det lett å merke på min gamle far. Deretter var det å tusle bort til de blå stolene lenger bort i gangen hvor vi skulle sitt å vente til det ble fars tur. Han hengte fra seg hatt og jakke, satte seg ned og venta. Det ble ikke lenge å vente og det var klart for undersøkelsen. Jeg satt på min blå stol og observerte. Far kom ut igjen godt fornøyd, og "trøsta" ei ung jente som satt og venta; "dette var ikke noe å grue seg for". Smil og godt humør. Så tok han på seg jakken og hatten og vi gikk ut i bilen og kjørte hjem. Hvorfor forteller jeg denne enkle historien? Jo, jeg gjorde egentlig ingenting for far denne dagen, annet enn å kjøre han dit han skulle. Likevel hadde jeg en veldig god opplevelse av at han koste seg med de oppgavene som var forventet av han der og som han gjorde på en veldig flott måte. Jeg mener jeg gav far omsorg den dagen fordi jeg tror at å få omsorg er å bli gitt verdi/å få mulighet til å ta egne valg. Har jeg vært sammen med en "omsorgsperson" der, har jeg kanskje leid far inn, gått i skranken for han og hjulpet han med jakken...bare for å fremstå som "god".

Jeg synes det er utfordrende å ta imot omsorg, redd for å "skylde" noen noe...hvorfor, det er et helt annet tema...men det er veldig godt å han en snill mann som gjerne tar en omvei for å gi det lille ekstra....så kanskje er det god omsorg å gi noen en kopp kaffe (selv om en kan klare det selv). 

"Et menneske endrer seg - ikke når det prøver å bli det som det ikke er, men når det blir det som det er". Nytt år, ny muligheter og forhåpentligvis ny innsikt. Det er godt å være igang igjen og i forhold til studiet går jeg et spennede semester i møte. På årets første samling var tema gestaltorientert coaching og selvhjelp. Noen lesere har allerede hoppet av, nå hoppet enda noen, men du som er igjen..dette arbeidet med egne følelser, kropp, tanker og handlinger er en hjelp til å være den man er, hel og ekte, og kanskje få endra på noe. Vi har alle forskjellige utgangspunkt, men "det er logikk i alles personlige historier". Målet med utdanningen/studiet er å bli en god hjelper, og for å være det må jeg også kjenne og vite hvem jeg er og på den måten være klar over hva jeg tar med meg i møte med andre og i veiledningssituasjonen. Utfordrende, men hva med praksisen. Å leve i sin egen svære, i bøkene og studienes verden og tro at her ligger sannheten..velll

Det er sammen med folk i hverdagen jeg møter meg selv, i møte med andre. I går var jeg i 55 års dag, uformelt og trivelig. Jeg kjøpte et bursdagskort for 55 åringer til 55 åringen, fordi jeg ble så overrasket over at det fantes. Da må det jo være en viktig dag..så jeg kan like godt bare glede meg? En av gjestene var god til å huske personer hun hadde møtt, begrunnelsen var at "hun opplever hvert enkelt møte/person som spesiell, det er noe med alle". Tenk å møte nye mennesker slik, det må være spennede både for henne/oss og for de/oss som vil oppleve seg sett i et slikt møte! Takk for praktisk visdom!